Etter jeg kom til Kenya har jeg blitt nødt til å sette meg inn en bestemt ting - African Cup of Nation. Som har holdt på de siste ukene. I kveld er siste kamp. Zambia mot Elfenbenskysten (48 min. nå). Det er 0-0 på dette tidspunktet.

Selv om jeg ikke er en fotballfantatiker så må jeg innrømme at det er morro å følge med på dette. F.eks kom Sudan kjempe langt denne gangen. De røyk ut i kvartfinalen mot Zambia. Det er ganske godt gjort med tanke på at de ikke har noen store spillere i Europa, eller situasjonen i landet. 
Det er også artig at Zambia har kommet til finalen med tanke på at de ikke har klart å kvalifisere seg på mange år.

Tar man en taxi i Nairobi, er på butikken, møter noen på jobben eller den generelle kenyaner (spesielt de av samme kjønn som skribenten) liker å snakke om African Cup of Nation. Og er godt oppdaterte. De fleste jeg har snakket med håper på at Elfenbenskysten skal gå av med gullet. Personlig hadde jeg ønsket at Ghana skulle vunnet - kun sympati etter tapet mot Uruguay under VM i Sør Afrika. De må nøye seg med fjerde plass denne gangen.

Men i morra er det ferdig. I morra kan man snakke om landet som vant og litt sånn, men hva skal jeg snakke om etter det?
Hva skal jeg snakke om videre etter denne kvelden med taxisjåfører og folk på jobben? 
Enkelt - Premier League - og det er jo spennende nok det... eller? 

I kveld dro Inger, Anette, Snorre (en nordmann vi har blitt kjent med) og jeg på torsdagsbønnemøte hos NLM-misjonærene. Vi kom alt for sent (les:30 min) pga treig taxisjåfør + kø + at vi sleit med å finne ut hvor dette møtet skulle være. Til slutt - etter å ha snakka med noen islendinger (han ene kjenner deg, pappa) og en vakt fant vi frem til riktig hus.

Det var fult i stua og vi satte oss ned på kjøkkengulvet. Jeg satt der og så ut av vinduet på en firfisle som lette etter nattens middag. Samtidig som jeg hørte unger som leste fra bibelen og sang, misjonærer som delte opplevelser og bønneemner. Og alle de trauste salmene som blir synget i en sånn tilsetting, selvfølgelig. En spesiell setting, men koselig. 

Og så begynte jeg å mimre for meg selv. Der jeg satt og så på denne firfisla. Husker godt når vi samla oss sammen i Addis til bønnemøte torsdag kveld - ba og delte opplevelser med hverandre, hvordan visse misjonærer levde seg inn i fortellingene sine og hvordan vi unga satt der med store øyne og fulgte med. Jeg er kanskje gammeldags, men jeg liker det fellesskapet misjonærene har sammen. Salmene, den enkle stuekosen, hagestoler i stua og en kveld i uka til å legge takkeemner og bekymringer fram for Gud - sammen.

Det var et godt minne å bli påmint på...

Jo, ved St. John's Community Centre. Tenkte det kunne være ålreit å skrive kort om hvilken organisasjon jeg har praksis hos. Nå er to uker med introduksjon over og til mandag skal vi velge hvilke program vi ønsker å jobbe med de neste fire månedene.

På midten av 1950-tallet begynte misjonærer å drive misjon og humanitært arbeid i Pumwanislummen. På slutten av 1970-tallet ble skolen vi jobber ved opprettet. De neste ti årene ble fokuset rettet mot  ”hjelp til selvhjelp”. Ulike program ble satt i gang for å få dette til å fungere.

I 1984 begynte Kirkens Nødhjelp å samarbeide med St. John's.
På midten av 1980-tallet tok the Agnglican Church of Kenya over – det er dem som har ansvaret for virksomheten i dag.

Noen av programmene St. John's driver med i dag er;
-       Non-Formal Education (NFE)
-       Economic Empowerment programme
-       HIV/AIDS programme
-       Youth Programme
-       Social Mobilization (Community Health programme)
-       Social Mobilization (Community Health programme)
-       HIV/AIDS programme
-       Child Rescue Programme

Det er ingen tvil om at organisasjonen har gjort en veldig god jobb i Pumwanislummen. 5000 barn har gjennomført Non-Formal Education. 60% av disse har klart seg relativt godt i ettertid og har dermed økt sin livsstil.
St. John's har også økt livskvaliteten i slummen ved å lage 15 offentlige doer, 15 vannposter (dette gjør at 20000 mennesker har tilgang til rent vann) og mye mer.
De har også opprettet en rekke grupper som blir oppmuntret til å begynne en liten forretning og lignende slik at man kan få en inntekt. Dette har gitt gode resultater.
HIV/AIDS er også et stort problem i dette området. Derfor har de en rekke tilbud til denne utsatte gruppen.
De oppmuntrer veldig til å melde i fra hvis man bli seksuelt misbrukt. Dette er dessverre et stort problem her. Har tenkt å skrive mer om dette siden.

Det er mye jeg kunne skrevet om St. John's, men nå har dere fått en enkel oversikt. Ønsker du å lese mer kan du besøke deres hjemmeside; http://www.sjccpumwani.org/

Som tidligere nevnt bor vi sammen med en hund. Ikke en liten og vrengt polvott, men en solid og sprek rottweiler. En hund som bjeffer mørkt og som den tøffeste mann i gata ville frykta. Men det er bare førsteinntrykk – rottweileren Sheila er først og fremst ute etter å bli kost med.

Skal ærlig innrømme at jeg grua meg litt (mye) for å dele bolig med en hund, spesielt med en rottweiler. Men det skulle jeg aldri ha bekymret meg over. Det første ho gjorde var å snuse på meg. Siden den gang har ho som regel villet koset eller leke med en tennisball. Men, det skal sies en ting – ho elsker oss. Og hadde noen prøvd seg på noen av de ”godkjente” i huset ville de ligget tynt ann. For, rottweileren Sheila passer på oss. Hu bjeffer mørkt, knurrer skremmende og er en relativt stor hund.

Jeg er (tro det eller ei) svært fornøyd med å dele hus med en rottweiler som Shiela. En hund som vil kose, leke og passe på meg. Sweet!

Da er første uke på jobb fordøyd og en ny uke ved St. Johns er i gang. For omtrent en uke siden – mandags morgen var vi spente da vi ankom vår praksisplass i Pumwanislummen. Og spennende har det vært, en uke med mange inntrykk og opplevelser. En ting er å jobbe på en kristen arbeidsplass. Det første vi gjorde da vi ankom St. Johns var å bli med på et morgenmøte. Noe jeg syntes var en fin begynnelse på praksisperioden. Her måtte Marit presentere oss på sparket. Well done, Marit :) Ellers ber kollegaene mye sammen sammenlignet med Norge. Å inkludere Gud på arbeidsplassen synes jeg er veldig fint!
Tirsdagen hang vi oss på en gruppe med lærerstudenter fra Volda. Masse informasjon om organisasjonen og deres historie, salsakurs (jupp, vi lærte å danse salsa som en del av ”innkjøringen” til praksisperioden). Etter det ble det en rundtur hvor noen studenter showa litt og stilte oss noen spørsmål. So, at last – vi fikk en tur ut i feltet – i slummen.
I løpet av de to neste dagene ble det flere turer til slummen. Vi har fått sett prosjekter og en rundtur i området for å bli mer kjent.

De to første ukene våre er satt av til introduksjon av de ulike programmene St. Johns har. I denne perioden skal vi velge hvilket program som den enkelte av oss ønsker å jobbe med. Vi har ti program å velge imellom.

Det har vært en uke med mange inntrykk og kommende uke vil det nok komme flere. Det å se små barn ha lekeplassen sin på en søppelhaug gjør inntrykk. Jeg kjenner et stikk i brystkassa. Når jeg kommer hjem til mitt trygge hjem i Nairobi innser jeg hvor privilegert jeg er som har praksisplass akkurat her.

Jeg er sikker på at jeg som sosionomstudent kommer til å lære masse de neste fire månedene. Men. Jeg håper også på at jeg som Øyvind Tveiten Solberg kommer til å lære masse om å leve og tenke som et medmenneske. 

Da har vi snart tilbrakt et døgn i Kenya. Egentlig ganske hektisk spør du meg. Shopping er ikke helt min greie. Nødvendig er det -  fiksa internett og fått oss et kenyansk mobilabn. Og det er ikke gjort på 1-2-3. Vi satt og holdt på i nærmere to timer. Nå sitter vi alle foran internett og er musestille. Nesten.

Flyturen gikk også ganske greit. Var så vidt jeg rakk flyet da en trailer hadde skapt sabla mye kø ved Lillestrøm i nordgående retning. Heldigvis gikk det og jeg fikk sjekka inn all bagasje. Etter å ha sagt hade til min kjære Kari og mor & far begynte team Kenya sin ferd mot Øst-Afrika. Etter en 3-4 timers flytur kom vi omsider til Istanbul. Der ventet det et nytt fly til Nairobi (som tok 6 timer). Men frem kom vi. Etter en stund med noen komplikasjoner med bagasjen møtte vi sjåføren vår som kjørte oss til stedet vi skal bo de neste månedene. Der møtte vi Micar (hushjelp) og Shiela (en rottwiler som er snill). Etter en kort stund lå vi alle i hver vår seng og sov som noen steiner. 

De kommende dagene skal vi nyte livet litt med fri før praksisarbeidet starter. Noe vi alle ser veldig frem til :)

Det stemmer, om ikke lenge, nærmere og presist 26 januar sitter jeg på et fly til Afrikas horn. Sammen med Marit, Inger og Anette skal vi ha praksis i Nairobi i ca. 4 1/2 måned. Der skal vi jobbe i Pumwani-slummen for en nasjonal bistandsorgansisasjon som heter St. Johns Community Center. De driver hovedsakelig med å hjelpe barn og unge gjennom skole og ut i arbeid. Helt konkret hva våre oppgaver kommer til å bli er fortsatt noe usikkert, men at det blir spennende er helt sikkert!

Kommer til å være i Kenya frem til 10 juni. Regner med at jeg skal klare å oppdatere bloggen med jevne mellomrom.