Nå er det omtrent en måned siden jeg har skrevet noe om hvordan hverdagen er her i Nairobi. Det har ikke vært noen store utflukter, men et  koselig og avslappende Nairobiliv.

I begynnelsen av mars kom Camilla (vår eksterne veileder) til Kenya. Noe vi alle satte stor pris på! Hun er en dame som har bodd mange år i Kenya og sitter på masse kunnskap. I løpet av de siste ukene har vi blitt satt mer inn i Kenyas politiske situasjon. Som for øvrig er svært spennende i og med at neste valg nærmer seg. Det brøt ut en skikkelig voldelig konflikt i etterkant av sist valg, derfor er det spennende å få vite litt om hvordan folk forbereder seg til neste valg – det er mye sakk om ”peace”! Takk for all hjelp, Camilla :)
Ellers var vi på en herlig utekonsert (soulmusikk) første hælja. Satt på en svær slette og nøyt livet!

I hælja som var besøkte Anette, Inger og jeg en slangepark og nasjonalmuseet i Nairobi. Slanger er som alltid spennende og jeg lærte en del nytt – som f.eks at Puffedderen finnes i hele Kenya! Tenk å se den ute i det fri?
Ellers er slanger fascinerende skapninger! 

Nasjonalmuseet var…. tja… helt ok (minus) kan man vel si.

Selv om mars har vært en rolig og avslappende måned har jeg likt det. Nå har jeg kommet godt inn i arbeidet og hverdagen.
Men, i slutten av denne uka stikker jeg til Arusha, Tanzania på hæljetur. Besøke en kompis og koble av fra Nairobi. 

I slutten av måneden får jeg storfint besøk fra Norge – da kommer min fantastiske bedre halvdel på en tre uker lang tur. I løpet av denne tiden skal vi til Masai Mara, Lamu +++ 

Jeg har en fortreffelig måned i møte :)

Jeg kan like godt begynne med å skrive; jeg trives på praksisplassen min - helt fantastisk lærerikt og givende!

Som nevnt i et tidligere innlegg jobber jeg i Community Health Education Program (CHEP), og har jeg fått ansvaret for Community Healt Improvement Project (CHIP). Det går ut på å komme med enkle helsetiltak blant elever ved barneskolen St. John’s driver. Målet er å endre denne generasjonens holdninger til egen og andres hygiene. Dette skal gjøres gjennom grunnleggende informasjon og deretter oppfølgning. Vi ønsker at denne kunnskapen kan være noe elevene kan ta med hjem og videre senere i livet.

Skolen har delt alle klassene inn i fire grupper som vi kaller School House. I hvert hus er det ¼ elever fra hver av klassene. Disse husene skal konkurrere mellom hverandre i ulike konkurranser, quizer og aktiviteter innenfor helse. Vi håper at ved å gjøre dette vil motivasjonen til elevene for å lære mer om helse øke.

CHIP har laget tre mål for dette prosjektet:
Mål 1 – Treplanting:
I Pumwani er det veldig få trær. Dette er ikke bra i og med at all vegetasjon forsvinner. Derfor ønsker CHIP å lære elevene en del om planting av trær. Dette skal gjøres ved at hvert hus får noen trær de skal være ansvarlige for. CHIP ønsker å plante frukt- og skyggetrær.

Mål 2 – Søppel:
Søppel er et stort problem i dette området. Derfor ønsker CHIP å informere om viktigheten av å bo i et rent samfunn. Det skal settes opp søppelkasser på skolen, et eget sorteringssystem og søppelbøtter i hvert klasserom.

Mål 3 – Personlig hygiene:
Det har vært et problem med svært dårlig personlig hygiene blant elevene. Derfor har vi laget tre mål vi ønsker å informere og følge opp innenfor dette feltet:
-       Håndhygiene
-       Tannhygiene
-       Toaletthygiene

Sist lørdag dro min zambiske kollega, Superiol og jeg til en barneskole i Pumwani. Vi var med på en workshop med en helsegruppe. Vår oppgave denne dagen var å informere om håndhygiene og tannhygiene. 

Avslutter dette innlegget med tre bilder fra denne dagen.

Det er ikke mange dager siden organisasjonen Invisble Children startet kampanjen ”Kony 2012”. På noen få dager har millioner av mennesker verden over sett den 29 minutter og 59 sekunder lange filmen. I skrivende stund har 74.134.117 mennesker sett den. Filmen tar opp problemene Uganda møter med Lord’s Resistance Army (LRA) og deres hensynsløse leder Joseph Kony. Oppfordringen i filmen er å gjøre navnet til Kony så kjent slik at alle vet hvilken mann det er snakk om. Og hans grusomme handlinger. Målet med kampanjen er å få Kony bak lås og slå – en begynnelse på å fjerne LRA fra overflaten.

Det er ingen tvil om at Kony har skapt et helvete i Uganda, Den Demokratiske Republikken Congo (DRC), Den Sentralafrikanske Republikk og Sør-Sudan i løpet av de siste 25 år. Takket være han og LRA har mange titallstusen blitt drept eller blitt barnesoldater. Små monstre proppa på dop som løper rundt med en Kalashnikov og dreper, plyndrer, voldtar og sist og ikke minst skape masse frykt.

I ettertid har det kommet mye forskjellig kritikk rundt kampanjen – både positiv og negativ. En ting er sikkert; den har skapt enorm debatt!
Da jeg så filmen ble en flamme tent i meg og jeg ble svært engasjert i saken. Samtidig hagla det med spørsmål om hvordan formidlingen i den var, målet deres og fremgangsmåten. Etter å ha lest og snakket med kunnskapsrike mennesker har jeg kommet frem til at jeg synes Kony 2012 er lettvinn og en svak kampanje. Reagerer på ulike utsagn og holdninger som kommer frem. 

For det første synes jeg det er galt å bruke sønnen som en rød tråd gjennom filmen. Det er veldig negativt med tanke på alder og fokus. Det tar alt for lang tid før man blir kjent med innholdet i filmen. Jeg synes også det forenkler den. For det andre synes jeg det er hensyns- og respektløst og filme Jacob Acaye i det han begynner å gråte. Se for deg at det samme intervjuet hadde blitt gjort med en norsk gutt i samme situasjon. Kritikken hadde hagla som tennisballer mot produsenten.

Mange bloggere her i Kenya og Uganda reagerer kraftig på hvordan holdningen i filmen kommer frem. De føler at den gir et inntrykk av at Afrika inneholder en gjeng med hjelpeløse mennesker. Samt at det blir gitt et løfte om at de lover å få en stopp på dette. ”We are, we’re gonna stop them”, som personen i filmen lover, Jacob. Afrikanerne fremstilles som ofre.
Personlig synes jeg disse bloggerne har et poeng. Ingen av de som leder kampanjen er fra Uganda – noe som kanskje ville vært en stor og viktig fordel. Skape en eierfølelse hos dem det gjelder.

En annen relevant kritikk er at det er en del feilinformasjon som blir formidlet gjennom kampanjens video. USA har sendt inn 100 soldater som skal lære den Ugandiske hæren til å fange Joseph Kony. Det sies også at USA ikke har andre interesser enn å fange den forhatte lederen til LRA. En interessant detalj er at Kony ikke har vært i Uganda på over seks år. De leter på feil plass og vet det selv. Jeg blir ikke forundra om den ugandiske hær, FN og amerikanerne nøyaktig kan si hvor Kony befinner seg akkurat nå. Det offentligheten vet i dag er at han befinner seg et sted i Nord-Congo. Så hvorfor holder man på å lete i Uganda? Skal de ta seg inn i DRC på sikt? Dette burde vært klarere i filmen etter min mening. Mitt inntrykk er at engasjementet til den amerikanske hær er et spill for galleriet.

En interessant detalj som heller ikke blir nevnt i filmen er Vestens interesse i DRC. Dette er et land med enorme ressurser. Det blir utvunnet masse naturmineraler som spesielt vestlige elektronikkprodusenter benytter seg av. Hvis man ser på situasjonen med et sleipt forretningsøye er det ingen fordel at det skal bli ro i dette området. Det vil føre til at folk får utdannelse, blir kjent med sine rettigheter og stiller høyere krav og pris til produktene de eksporterer. I dette området lever Kony og utøver en enorm makt. Derfor vil mange påstå at USA har økonomiske interesserer i denne saken, og at de prøver å være ”de gode” ved å sende 100 soldater til Uganda.
Det skjer en voldtekt hvert minutt i DRC – ofte på grunn av mobiltelefonen eller datamaskinen vår. Vi snakker ofte om blood diamonds, vi kan like godt begynne å snakke om blood electronics.
Rettferdig handel er en veldig viktig sak for å skape en mer rettferdig verden – tryggere verden for den del. Det har jeg stor tro på. Både HP og Apple har startet å spore opp hvor alt de bruker til sine produkter opprinnelig kommer fra. Helt ned til mineralene de bruker i for eksempel mobiltelefonen. Hvis de gjør dette og stopper handel med folk som har ”blod og voldtekt i melet” tror jeg vi kommer til å se en forskjell veldig snart. Det er viktig at alle begynner med dette. Gjennom en slik handling vil mennesker som Kony og hans LRA miste mer og mer makt og innflytelse i DRC.

I 2007 begynte en prosess med fredsforhandlinger mellom Uganda og LRA, men som endte med et dødsfall. I følge mange medier ble det konflikter mellom Kony og hans nestleder Vincent Otti. Som for øvrig i mange år sto som nummer to (rett under sin leder) på listen til International Crime Court – en skikkelig drittsekk. Konflikten endte med at Otti ble drept. I ettertid har det blitt usikkerhet i hvem som egentlig sto bak mordet. De fleste påstår at det er Kony, men det kan ha vært et bestillingsdrap fra Yoweri Kaguta Museveni, presidenten i Uganda. Selv om dette bare er synsing, synes jeg det er på sin plass å nevne det i denne forbindelsen. Skulle dette vise seg å være sant står vi ovenfor en helt annen og fæl sak. 
Da Museveni kom til makten tidlig i 1986 sies det at han inngikk en avtale med Kony om fred. Det vil si at Kony ikke skulle kuppe den nye regjeringen så lenge Museveni ikke blandet seg inn i Kony sin virksomhet. Et år senere tok LRA av med mere brutale handlinger enn tidligere – som holder på den dag i dag.

Saken er meget komplisert.

I følge en venn av meg er mennesker i Nord-Uganda og Sør-Sudan usikre på om de er mest redde for LRA eller den ugandiske hæren. Dette kommer av at begge to har barnesoldater, voldtar kvinner og generelt skape frykt. Det er disse den amerikanske hæren støtter og lærer opp til å ta Kony.

Jeg er ikke direkte imot at Joseph Kony blir stilt for retten. La rettferdigheten styre. Allikevel ønsker jeg å ta opp et sentralt spørsmålet; vil en slik handling gjøre en endring i Uganda? Vil vi se et tryggere, fredeligere og mer stabilt Uganda, Sør-Sudan eller DRC etter at han blir fjernet? Nei, jeg tror ikke det. 
Jeg har ikke en fasit på hva som bør gjøres, men dette burde vært et hovedfokus etter min mening. 
Kanskje forsoning enn rettferdighet hadde vært løsningen i denne kampanjen?

En annen ting som heller ikke blir tatt opp i kampanjen er et meget viktig etisk spørsmål. Skal Kony bli tatt vil det skje med en militær aksjon. Da er sannsynligheten stor for at barn med Kalashnikov i handa vil bli drept. Er det riktig? Er det verdt dette for å stoppe LRA? Jeg er usikker, men deler spørsmålet her. 

Dette er grunnene til at jeg har valgt å ikke å gi min stemme til Kony 2012. Jeg tror ikke han vil bli tatt eller at verden vil se de store endringene i Uganda i løpet av 2012.
Dog håper jeg å ta feil!

Selv om jeg ikke gir min fulle støtte vil jeg avslutte med å gi ros til Invisble Children for å ha tatt opp en uhyrlig viktig sak og kamp. Det er flott at en organisasjon klarer å skape så mye positiv energi blant ungdom. Solidaritetstanken. De skal ha all ros og ære for det. Selv om man bor i Vesten kan man bry seg og gjøre en forskjell for andre. 
Gandhi sa; Ikke alle kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Min utfordring er at du bør brenne for en mer rettferdig verden. Invisble Children gjør det og ønsker å gjøre en forskjell i Uganda (selv om jeg ikke liker måten de gjør det på).
Kanskje er et fadderbarn, bistandsprosjekt, misjonsprosjekt, etiske utfordringer eller politikk noe for deg. Kjør på, skap en forskjell og en bedre verden!

Om kampanjen lykkes eller ei får tiden vise. En ting er i alle fall sikkert, Invisible Children har informert om en enormt viktig sak. Om man mener kampanjen er feil eller god har folk blitt engasjert og deltatt i debatten. 

Jeg vil gå så langt å si…
… de aller fleste som engasjerer seg i denne saken, for eller i mot, har samme mål 
– Død over LRA! 

Nå har det gått en stund siden jeg skrev noe om hvordan det går på praksisplassen. Det har skjedd en del de siste ukene som jeg vil forsøke å formidle her.

Først av alt vil jeg si at jeg stortrives på St. John’s – koselige kollegaer, spennende oppgaver og masse hyggelige mennesker vi møter på skolen og ute i feltet. Jeg føler meg veldig privilegert som får lov til å være her og få akkurat denne erfaringen.

I uke tre fikk teamet hvert sitt prosjekt. Jeg valgte et program som heter Community Health Education Program (CHEP). Det handler i korte trekk om å fremme helsa blant mennesker i slummen (feltet) og elever ved skolen St. John's driver. Vi har mange ulike prosjekter og flere baller i lufta. Blant annet har vi ansvaret for flere toaletter og vannposter i feltet - disse drives av ulike ungdomsgrupper som vi følger opp. Gruppene igjen har ulike prosjekt – noen har griser, ender, sauer og kaniner. Noen panter trær som de kan samle frø å selge videre  og lignende.
Vi holder også på å forberede en stor søppelkampanje. Det er et stort problem i feltet. Når det først ryddes opp tar det noen få (2-3) dager før det er like ”søplete” igjen. Folk slenger søppela på gata og bryr seg ikke. Vi har fått med lokale politikere og skal holde et planleggingsmøte senere denne uka - hvor vi skal planlegge hvordan vi ønsker å gå frem. Veldig spennende og veldig viktig for å fremme helsa blant dem som bor i Pumwani!

Ellers har jeg fått ansvaret for et prosjekt som heter Community Health Improvement Project (CHIP). Det går ut på å komme med enkle helsetiltak blant elever ved barneskolen St. John's driver. Dette skal gjøres så billig som mulig. Målet er å endre denne generasjonens holdninger til egen og andres hygiene. Vi kommer til å holde kurs om viktigheten av å vaske hender, toaletthygiene, tannhygiene ol. Veldig spennende og viktig arbeid! Klarer vi å endre deres holdning vil disse elevene (forhåpentligvis) ta dette med seg videre i livet - som igjen kan endre helsa til den kommende generasjon i Pumwani.

Selv om jeg er oppvokst i Etiopia og har sett mye av ”slumlivet” – gjør det inntrykk å gå rundt i slikt miljø som sosionomstudent (og Nordmann for den saks skyld). Det å komme som voksen og det å skulle arbeide med et slikt arbeid helt konkret endrer en hel del på hvordan man opplever situasjonen. Det er søppel over alt, barn - små barn som går rundt å leker her. Noen bruker doene som er blitt satt opp, men det er ikke et unormalt syn og se folk (særlig barn) sitte på huk på en søppelhaug og gjøre sitt ærend.
Men opp i alt dette er det mange smil og vennlige håndtrykk, masse latter og god humor!

Jeg har blitt veldig glad i praksisplassen min…

I dag så jeg noe uforventet i hagen. Etter å vært ute en tur skulle jeg fjerne en stein under skoen. Jeg strekte handa mi mot en busk for å finne kvist jeg kunne bruke - da så jeg rett inn i øya på Mr. Kameleon. Etter fotograferingen var han/hun lei av meg og trakk seg inn i busken. Det tok ikke lang tid før fargen ble brun, slik som halen på bildet. Fascinerende!

For en måned siden sto vi på Gardemoen klare for å dra til Kenya. Med billetten i handa og et mer eller (enda) mere spent hjerte gikk vi ombord i flyet som skulle ta oss til Istanbul. I de sene nattetimer ankom vi Nairobi - varmen, palmer og herlige kenyanere.

Dette har vært en måned med innkjøring i hverdagen i praksis, kultur, å være sammen som et team og en påtvunget elsk til solkremen. Nå har vi kommet der hen at jeg føler å ha landet og kan si at hverdagen er i gang.

Her kommer et lite tilbakeblikk på hva vi har gjort den første måneden her.

Vi har badet i dag. Det var morro helt til vi kom hjem. Da syntes jeg det ikke var så veldig morro lenger. Bildet forklarer hvorfor.

Jeg har aldri fått dreisen på det å smøre seg nok og mange nok ganger. Navelen er sykt solbrent.
Sorry, mamma! Veit at du har sagt noe om detta før...

En annen ting... jeg liker egentlig ikke å sole meg. Er så kjedelig å ligge der å ikke gjøre noe. I dag leste jeg - lå altså på ryggen og  brukte begge henda for å holde boka oppe. Det resulterte i at ansiktet skygga og ikke ble solbrent, men at det svir sykt i armhulen i kveld. 
Og jeg glømte å smøre ryggen.

Møkka sol! (neeeida, jeg liker varmen og sola!)
Jeg skal nå psyke meg opp med en uke fullt av flass...

Denne frasen har blitt hverdagskost for oss. Når unger ser oss bleikansikta (selv om vi har blitt brune assa). Mange av dem er ikke sikre på hva de sier. For når man svarer "I'm fine thank you. How are you?" er enten svarer "yes" eller at de bare går. Veldig ofte roper de bare "Mosongo! Mosongo!"  bare for å si ifra eller no... 

"Mosongo" betyr "hviting". Jupp, her går man rett på sak. Det er naturlig å reagere når noen roper etter den eneste hvitingen som det går an å se. Nå har det seg sånn at teamet har lært seg noen fraser på swahili. Veldig enkele greie som å hilse, bestille mat, telle ++. Så nå har jeg begynt å svare annerledes når noen roper "Mosongo! Mosongo!" - jeg ser meg litt rundt og svarer "wapi?". Det betyr "hvor?". Da ser de litt rart på meg og smiler.

Mosongo! Mosongo! How are you?
En enkel frase å si. En enkel frase å høre. En enkel frase å bli glad i.

Dette er kanskje (bare kanskje) et innlegg man ikke burde skrive og legge ut på sin blogg. Hvertfall når det er nordmenn som leser den. Men shitt au, takler du ikke å lese om bæsj bør du stoppe nå!

Det har seg nemlig sånn at når man bor i et land som Kenya - spesielt hvis man er utlending (f.eks nordmann) får man ofte dårlig mage. Det kan komme av mange forskjellige årsaker som skittent drikkevann, mat eller at man glømte å pusse tenna. Iallefall, man får det alle mann. Dette gjør at man rundt frokostbordet, i taxien... egentlig nesten over alt snakker åpent om sine dobesøk. Det kan gå i lyd, luft, massen, flytende eller fast form osv.

Hadde jeg gjort dette i Norge ville reaksjonen være noe sånt som "Plliiis!!! HOLD KJEFT! jeg spiser her..."
Mens her i Kenya går det i "Jasså, 10 ganger på driter'n i løpet av en dag ja. Var det skikkelig sprutete eller? God mat forresten!"