I dag så jeg noe uforventet i hagen. Etter å vært ute en tur skulle jeg fjerne en stein under skoen. Jeg strekte handa mi mot en busk for å finne kvist jeg kunne bruke - da så jeg rett inn i øya på Mr. Kameleon. Etter fotograferingen var han/hun lei av meg og trakk seg inn i busken. Det tok ikke lang tid før fargen ble brun, slik som halen på bildet. Fascinerende!

For en måned siden sto vi på Gardemoen klare for å dra til Kenya. Med billetten i handa og et mer eller (enda) mere spent hjerte gikk vi ombord i flyet som skulle ta oss til Istanbul. I de sene nattetimer ankom vi Nairobi - varmen, palmer og herlige kenyanere.

Dette har vært en måned med innkjøring i hverdagen i praksis, kultur, å være sammen som et team og en påtvunget elsk til solkremen. Nå har vi kommet der hen at jeg føler å ha landet og kan si at hverdagen er i gang.

Her kommer et lite tilbakeblikk på hva vi har gjort den første måneden her.

Vi har badet i dag. Det var morro helt til vi kom hjem. Da syntes jeg det ikke var så veldig morro lenger. Bildet forklarer hvorfor.

Jeg har aldri fått dreisen på det å smøre seg nok og mange nok ganger. Navelen er sykt solbrent.
Sorry, mamma! Veit at du har sagt noe om detta før...

En annen ting... jeg liker egentlig ikke å sole meg. Er så kjedelig å ligge der å ikke gjøre noe. I dag leste jeg - lå altså på ryggen og  brukte begge henda for å holde boka oppe. Det resulterte i at ansiktet skygga og ikke ble solbrent, men at det svir sykt i armhulen i kveld. 
Og jeg glømte å smøre ryggen.

Møkka sol! (neeeida, jeg liker varmen og sola!)
Jeg skal nå psyke meg opp med en uke fullt av flass...

Denne frasen har blitt hverdagskost for oss. Når unger ser oss bleikansikta (selv om vi har blitt brune assa). Mange av dem er ikke sikre på hva de sier. For når man svarer "I'm fine thank you. How are you?" er enten svarer "yes" eller at de bare går. Veldig ofte roper de bare "Mosongo! Mosongo!"  bare for å si ifra eller no... 

"Mosongo" betyr "hviting". Jupp, her går man rett på sak. Det er naturlig å reagere når noen roper etter den eneste hvitingen som det går an å se. Nå har det seg sånn at teamet har lært seg noen fraser på swahili. Veldig enkele greie som å hilse, bestille mat, telle ++. Så nå har jeg begynt å svare annerledes når noen roper "Mosongo! Mosongo!" - jeg ser meg litt rundt og svarer "wapi?". Det betyr "hvor?". Da ser de litt rart på meg og smiler.

Mosongo! Mosongo! How are you?
En enkel frase å si. En enkel frase å høre. En enkel frase å bli glad i.

Dette er kanskje (bare kanskje) et innlegg man ikke burde skrive og legge ut på sin blogg. Hvertfall når det er nordmenn som leser den. Men shitt au, takler du ikke å lese om bæsj bør du stoppe nå!

Det har seg nemlig sånn at når man bor i et land som Kenya - spesielt hvis man er utlending (f.eks nordmann) får man ofte dårlig mage. Det kan komme av mange forskjellige årsaker som skittent drikkevann, mat eller at man glømte å pusse tenna. Iallefall, man får det alle mann. Dette gjør at man rundt frokostbordet, i taxien... egentlig nesten over alt snakker åpent om sine dobesøk. Det kan gå i lyd, luft, massen, flytende eller fast form osv.

Hadde jeg gjort dette i Norge ville reaksjonen være noe sånt som "Plliiis!!! HOLD KJEFT! jeg spiser her..."
Mens her i Kenya går det i "Jasså, 10 ganger på driter'n i løpet av en dag ja. Var det skikkelig sprutete eller? God mat forresten!"

Etter jeg kom til Kenya har jeg blitt nødt til å sette meg inn en bestemt ting - African Cup of Nation. Som har holdt på de siste ukene. I kveld er siste kamp. Zambia mot Elfenbenskysten (48 min. nå). Det er 0-0 på dette tidspunktet.

Selv om jeg ikke er en fotballfantatiker så må jeg innrømme at det er morro å følge med på dette. F.eks kom Sudan kjempe langt denne gangen. De røyk ut i kvartfinalen mot Zambia. Det er ganske godt gjort med tanke på at de ikke har noen store spillere i Europa, eller situasjonen i landet. 
Det er også artig at Zambia har kommet til finalen med tanke på at de ikke har klart å kvalifisere seg på mange år.

Tar man en taxi i Nairobi, er på butikken, møter noen på jobben eller den generelle kenyaner (spesielt de av samme kjønn som skribenten) liker å snakke om African Cup of Nation. Og er godt oppdaterte. De fleste jeg har snakket med håper på at Elfenbenskysten skal gå av med gullet. Personlig hadde jeg ønsket at Ghana skulle vunnet - kun sympati etter tapet mot Uruguay under VM i Sør Afrika. De må nøye seg med fjerde plass denne gangen.

Men i morra er det ferdig. I morra kan man snakke om landet som vant og litt sånn, men hva skal jeg snakke om etter det?
Hva skal jeg snakke om videre etter denne kvelden med taxisjåfører og folk på jobben? 
Enkelt - Premier League - og det er jo spennende nok det... eller? 

I kveld dro Inger, Anette, Snorre (en nordmann vi har blitt kjent med) og jeg på torsdagsbønnemøte hos NLM-misjonærene. Vi kom alt for sent (les:30 min) pga treig taxisjåfør + kø + at vi sleit med å finne ut hvor dette møtet skulle være. Til slutt - etter å ha snakka med noen islendinger (han ene kjenner deg, pappa) og en vakt fant vi frem til riktig hus.

Det var fult i stua og vi satte oss ned på kjøkkengulvet. Jeg satt der og så ut av vinduet på en firfisle som lette etter nattens middag. Samtidig som jeg hørte unger som leste fra bibelen og sang, misjonærer som delte opplevelser og bønneemner. Og alle de trauste salmene som blir synget i en sånn tilsetting, selvfølgelig. En spesiell setting, men koselig. 

Og så begynte jeg å mimre for meg selv. Der jeg satt og så på denne firfisla. Husker godt når vi samla oss sammen i Addis til bønnemøte torsdag kveld - ba og delte opplevelser med hverandre, hvordan visse misjonærer levde seg inn i fortellingene sine og hvordan vi unga satt der med store øyne og fulgte med. Jeg er kanskje gammeldags, men jeg liker det fellesskapet misjonærene har sammen. Salmene, den enkle stuekosen, hagestoler i stua og en kveld i uka til å legge takkeemner og bekymringer fram for Gud - sammen.

Det var et godt minne å bli påmint på...

Jo, ved St. John's Community Centre. Tenkte det kunne være ålreit å skrive kort om hvilken organisasjon jeg har praksis hos. Nå er to uker med introduksjon over og til mandag skal vi velge hvilke program vi ønsker å jobbe med de neste fire månedene.

På midten av 1950-tallet begynte misjonærer å drive misjon og humanitært arbeid i Pumwanislummen. På slutten av 1970-tallet ble skolen vi jobber ved opprettet. De neste ti årene ble fokuset rettet mot  ”hjelp til selvhjelp”. Ulike program ble satt i gang for å få dette til å fungere.

I 1984 begynte Kirkens Nødhjelp å samarbeide med St. John's.
På midten av 1980-tallet tok the Agnglican Church of Kenya over – det er dem som har ansvaret for virksomheten i dag.

Noen av programmene St. John's driver med i dag er;
-       Non-Formal Education (NFE)
-       Economic Empowerment programme
-       HIV/AIDS programme
-       Youth Programme
-       Social Mobilization (Community Health programme)
-       Social Mobilization (Community Health programme)
-       HIV/AIDS programme
-       Child Rescue Programme

Det er ingen tvil om at organisasjonen har gjort en veldig god jobb i Pumwanislummen. 5000 barn har gjennomført Non-Formal Education. 60% av disse har klart seg relativt godt i ettertid og har dermed økt sin livsstil.
St. John's har også økt livskvaliteten i slummen ved å lage 15 offentlige doer, 15 vannposter (dette gjør at 20000 mennesker har tilgang til rent vann) og mye mer.
De har også opprettet en rekke grupper som blir oppmuntret til å begynne en liten forretning og lignende slik at man kan få en inntekt. Dette har gitt gode resultater.
HIV/AIDS er også et stort problem i dette området. Derfor har de en rekke tilbud til denne utsatte gruppen.
De oppmuntrer veldig til å melde i fra hvis man bli seksuelt misbrukt. Dette er dessverre et stort problem her. Har tenkt å skrive mer om dette siden.

Det er mye jeg kunne skrevet om St. John's, men nå har dere fått en enkel oversikt. Ønsker du å lese mer kan du besøke deres hjemmeside; http://www.sjccpumwani.org/

Som tidligere nevnt bor vi sammen med en hund. Ikke en liten og vrengt polvott, men en solid og sprek rottweiler. En hund som bjeffer mørkt og som den tøffeste mann i gata ville frykta. Men det er bare førsteinntrykk – rottweileren Sheila er først og fremst ute etter å bli kost med.

Skal ærlig innrømme at jeg grua meg litt (mye) for å dele bolig med en hund, spesielt med en rottweiler. Men det skulle jeg aldri ha bekymret meg over. Det første ho gjorde var å snuse på meg. Siden den gang har ho som regel villet koset eller leke med en tennisball. Men, det skal sies en ting – ho elsker oss. Og hadde noen prøvd seg på noen av de ”godkjente” i huset ville de ligget tynt ann. For, rottweileren Sheila passer på oss. Hu bjeffer mørkt, knurrer skremmende og er en relativt stor hund.

Jeg er (tro det eller ei) svært fornøyd med å dele hus med en rottweiler som Shiela. En hund som vil kose, leke og passe på meg. Sweet!

Da er første uke på jobb fordøyd og en ny uke ved St. Johns er i gang. For omtrent en uke siden – mandags morgen var vi spente da vi ankom vår praksisplass i Pumwanislummen. Og spennende har det vært, en uke med mange inntrykk og opplevelser. En ting er å jobbe på en kristen arbeidsplass. Det første vi gjorde da vi ankom St. Johns var å bli med på et morgenmøte. Noe jeg syntes var en fin begynnelse på praksisperioden. Her måtte Marit presentere oss på sparket. Well done, Marit :) Ellers ber kollegaene mye sammen sammenlignet med Norge. Å inkludere Gud på arbeidsplassen synes jeg er veldig fint!
Tirsdagen hang vi oss på en gruppe med lærerstudenter fra Volda. Masse informasjon om organisasjonen og deres historie, salsakurs (jupp, vi lærte å danse salsa som en del av ”innkjøringen” til praksisperioden). Etter det ble det en rundtur hvor noen studenter showa litt og stilte oss noen spørsmål. So, at last – vi fikk en tur ut i feltet – i slummen.
I løpet av de to neste dagene ble det flere turer til slummen. Vi har fått sett prosjekter og en rundtur i området for å bli mer kjent.

De to første ukene våre er satt av til introduksjon av de ulike programmene St. Johns har. I denne perioden skal vi velge hvilket program som den enkelte av oss ønsker å jobbe med. Vi har ti program å velge imellom.

Det har vært en uke med mange inntrykk og kommende uke vil det nok komme flere. Det å se små barn ha lekeplassen sin på en søppelhaug gjør inntrykk. Jeg kjenner et stikk i brystkassa. Når jeg kommer hjem til mitt trygge hjem i Nairobi innser jeg hvor privilegert jeg er som har praksisplass akkurat her.

Jeg er sikker på at jeg som sosionomstudent kommer til å lære masse de neste fire månedene. Men. Jeg håper også på at jeg som Øyvind Tveiten Solberg kommer til å lære masse om å leve og tenke som et medmenneske.